30.10.11

SummasumarUS

En uke med bare strikking i alle sjatteringer - det er det som er New York i oktober for meg. I år var det ekstra interessant i og med at jeg hadde fått med meg to oppegående strikkere som morgen, middag og kveld strødde om seg med kunnskap. Vi gjorde bare det vi hadde lyst til (i hvert fall jeg), og gav f i alt annet.

Intervju på La Casita
Strikkekafeen La Casita i Brooklyn for eksempel, gode og varme etter et par timer i sola på Coney Island.

Og selv om vi gjorde et par turistting (vi hadde i grunn bestemt oss for å styre unna sånt) fikk vi oppleve epletorget på Union Square, Brooklyn Bridge i solskinn og gatelangs på jakt etter enda en garnbutikk.

Stoffavdelingen på Purl Soho
Purl Soho var det naturlige førstestoppet, men siden de ikke hadde åpna ennå gikk vi til Downtown Yarns i stedet - og da vi skulle oppsummere etterpå var dét den hyggeligste garnbutikken av de vi besøkte. De hadde et veldig godt utvalg til gode priser, og betjeningen var både hyggelig og visste hva de holdt på med. 

Downtown Yarns: Maria hadde problemer med å se forskjell på 6 og 9 ...
Downtown Yarns: Entusiasme smitter
Maria som tidligere har hatt garnbutikk var mer enn vanlig interessert i å se garnbutikker, og å treffe folk. Og å vurdere. Det var spennende å høres hennes oppsummeringer av svake og sterke sider.

Marit fant nytt prosjekt på String of Yarn
String of Yarn var flott og dyr, og Knitty City veldig rotete (men vi kjøpte verdens søteste resirkulerte bager der).

Marias mysteriesokk i resirkulert plast
Men innkjøpet var mer unntaket, i hvert fall blei det ikke så mye jeg kjøpte. Jeg hadde problemer med kortet mitt (og ikke fordi jeg mangla penger på det ;p) og da er det ikke noe artig å gå inn i butikker, kjøpe masse og så få beskjed om at det ikke virker :(


Det blei til at jeg tok ut kontanter og det var dette jeg fikk for det konatntuttaket ... Masse bøker, masse strikkevesker, litt garn og ull, og noe stoffer ...

I år var folka jeg reiste med og folka vi traff som gjorde New York og Rhinebeck.

Og så var det artig at jeg blei gjenkjent av MarteS på flyplassen i New York da ;)))

25.10.11

Vakkert og upraktisk

Jeg har strikka ferdig Rock Island av Brooklyn Tweed, og det er jeg superfornøyd med. Det er dét jeg er superfornøyd med. Ikke at det er noe galt med mønsteret, det var et godt skrevet mønster, og sjalet er jo himla vackert. Men det er ikke noe sjal for meg, for vakkert, for feminint, for mye sjal, tror jeg.


Dette sjalet som jeg har strikka det, i silke-kashmer og superstort, tror jeg, ville vært perfekt over en enkel kjole ved en stor anledning. Sånne anledninger som jeg går til mindre enn én gang i året. Selv om jeg hadde strikka det mindre og i tykkere/røffere garn, mer sånn skjerf-sjal ville det ikke vært helt meg - for meg er det litt som å ha blondetrusa si på stas. Men altså, dette er meg og mine tanker.


Sjalet veier 130 gram og er et relativt enkelt mønster (men litt vanskelig å huske kantmønsteret fordi det strikkes på begge sider). Det er strikka i 2-tråda Jade Sapphir.

Jeg håper jeg vil få avsetning på det innen familien. Jeg kjenner flere i min familie som er mer feminin enn meg ;)

22.10.11

Kjerringesjalet i norsk oversettelse

-- Redigert juni 2016 --
Dette er et gratismønster som er oversatt. Jeg hadde dessverre ikke tid og kapasitet til å følge opp spørsmålene som kom i etterkant så jeg har valgt å ta bort dette dokumentet. Beklager. Men det danske og engelske mønsteret ligger fortsatt på Ravelry så hvis dere blir skikkelig desperate kan dere bruke dem i stedet 😁
-----
LivM og jeg har jobba intenst med å oversette og fortolke det danske sjalet Kællingesjalet fra 1800-tallet. Endelig er det ferdig, phu, kjerringsjalet har vi kalt det. Det har vært mye pirk, kanskje det tyngste mønsteret jeg har jobba med noen gang.


Men jeg håper resultatet er bra. Mønsteret er opprinnelig skrevet ned av Mette Rørbech og ligger allerede gratis på dansk og på engelsk på Ravelry.


Mønsteret vårt prøver både å oversette den danske historisk korrekte versjonen og foreslå forandringer som vi mener er av det gode. Og som du som strikker kan velge sjøl.

Som sagt, det har ikke bare vært lett å oversette eller å skrive ned et mønster som består av så mange skrevne linjer (note to self: diagrammer neste gang!) så hvis du oppdager feil eller uklarheter, ikke nøl med å gi beskjed.

Ellers håper vi koser deg. Vi gjorde det også.

21.10.11

Varme hveteboller

Jeg skulle ønske jeg hadde noen tall å henvise til, men strikking er in. Når man ser det i vinduer i New York får vi nesten tro at sånn er det.


Mange butikkvinduer brukte garn som endel av utstillingsvinduet sitt. Faktisk så mange at det blei litt klisjeaktig. Men hvem kan si nei til en godtebutikk som dette? Fine støvler også ;)






Dette derimot tror jeg - i hvert fall jeg - kunne si nei til. Plastikkbukse med selbumønster ... eh.

20.10.11

Alt for strikkinga!

Man leker ikke strikker, gjør man? Èn uke i New York, tre nordiske strikkere - selvfølgelig måtte strikkepinnene luftes. Noen av oss hadde også litt flere strikkepinner enn andre.


Daglig i parken ved hotellet.


På t-banen.


På flyet. Selvfølgelig.


I Soho mens regnet hølja ned og vi fortsatt levde i lykkelig uvitenhet om at vi skulle fornærme servitøren på det groveste med for lite driks.


Og på t-banen igjen. Vi kjørte veldig mye t-bane. Kanskje fordi vi kunne strikke der?


I parken. Mens Marit fotograferte det svarte ekornet.


På yndlingscafén til Ann.


Favorittstrikkestedet vårt, i sola på Coney Island.


Og kanskje det særeste stedet, på Broklyn Bridge.

Vi har gjort vår jobb for knit in public-bevegelsen denne uka, syns jeg.

19.10.11

Posering

Siden dette var tredje året mitt i Rhinebeck (New York Sheep and Wool Festival), og den indre gleden ved å komme dit og se alt er blitt noe matt. Men gleden ved å treffe (igjen) folk derimot er blitt desto større.


I år traff jeg noen av de samme som i fjor, men gikk glipp av andre. Og traff noen nye. Bildet over er selvfølgelig bare et show off ;))) Bildet viser meg med Misa, med Ysolda (som signerer min bok), meg med Kirsten Gustafson-Kapur og meg med Elinor Brown.

18.10.11

Rhinebeck!

Jeg har problemer med å fatte at jeg ikke klarte å komme meg gjennom Rhinebeck denne gangen heller! Enda vi var en gruppe med en svært så systematisk svenske:
- Sånn går vi!  sa hun og pekte på kartet.
Og det gjorde vi, og likevel ...


Men det er så enkelt som at det er for stort og altfor mye og se. Og så er det så mange mennesker å treffe.


Og ikke minst, så må man jo prøve. Vår systematiske svenske, Maria, ble totalt forelska i en håndtein og det var så vidt vi klarte å dra henne fra boden. Altfor mange flotte å se. Og prøve. Og kjøpe ...

 
For øvrig må jeg nevne at ikke uten grunn ble Marias genser gitt mye positiv oppmerksomhet. For det er også endel av Rhinebeck, at man ser så mange fine ting man har lyst til å strikke.


Som vanlig er det en fryd å gå rundt og sniktitte på folks prosjekter. Jeg veit ikke hvilket sjal dette var, men fargene var i hvert fall nydelige. Dette er fra Ravelrytreffet som varer ca 1 times tid - der man man treffer igjen alle folka fra i fjor. Mer posering derfra i morgen.


Og så var det endel dyr. Ikke noe jeg prioriterte, men når det sto en lama rett foran meg klarte ikke heller jeg å la være å ta et portrettfotografi.
- Hvordan ser man egentlig forskjell på en lama og en alpakka?
- Ulla på alpakkaen er mykere.
Heldigvis ikke bare meg som ikke ser forskjellen ;)


Det er ganske mange boder på festivalen (jeg gjetter i overkant av 100). Mange av dem er godt besøkte, mange av dem er ganske så tomme. Og så er det et par stykker som utmerker seg. Socks that Rock (som jeg ikke skjønner) og Sanguine Gryphon (som jeg skjønner <3) er to av de bodene. Bildet over viser køen på morgenen.

Da vi steg av bussen fra New York (det tok 2,5 t å kjøre) løp vi som gale til Sanguine Gryphon-boden. Den var full, og vi snakker minutter etter åpninga. Til og med jeg så galskapen i å bruke et par timer i kø der så vi gikk heller en runde. Da jeg kom tilbake etter 4 timer var det bare 40 minutters ventetid. Siden jeg hadde bestilt garn på forhånd måtte jeg bare ta meg tida, men det er faktisk alltid veldig hyggelig å stå i en garnkø fordi man treffer likesinnede og kan snakke strikking og garn.

Men nå har jeg vært der tre ganger. Fjerde gangen skal jeg klare å nå igjennom alle bodene, helt sant (særlig hvis jeg ikke bruker tid på SG-boden ;p)!

9.10.11

5 år i år

Tidligere år har jeg delt gaver med dere på bloggbursdagen min. Siden dere har så veldig mye garn ;) skal dere i år få blomster av meg i stedet. Tusen takk for at dere følger meg, tusen takk for alle kommentarer gjennom disse fem årene.

Noen tall fra okt 2009 da statistikken starta:
  • Dere har skrevet 6734 kommentarer. 
  • De fleste av dere kommer inn hit via siden min på Ravelry
  • Posten der jeg publiserte sokkemønsteret Jernverk har hatt over 2000 besøkende
  • Det har vært nesten 1500 besøkende fra Finland
  • Og jeg har skrevet nesten 900 poster i løpet av alle fem årene
Tusen, tusen takk!


Ser dere på andre siden av NYS Sheep and Wool Festival. Også kalt Rhinebeck :)

6.10.11

Julekurven fylles

Siden jeg strikker så mye pleier jeg å fylle en kurv med strikka ting jeg ikke har behov for sjøl, og så ved juletider sette kurven på bordet på jobben så alle kan velge seg en ting.

I år blir det litt annerledes for jeg skal være med på jobbens julemarked. Og selge i stedet. Nesten så jeg blir nervøs bare av å tenke på det. En ting er å gi bort, en helt annen ting å forlange noe tilbake. Jeg har allerede endel sokker, og så strikker jeg småting som er enkle å lage og ikke koster all verden for folk.


Mye babyting, mye smått og enkelt. Det jeg har funnet ut er at det er en utrolig kjapp og praktisk måte å bli kvitt smånøster på. Ikke bare rester, men sånt garn som man bare har ett nøste av. Som lua over, babylua fra Nøstebarn. Den veier akkurat 50 gram, akkurat et nøste. Akkurat ingen rester igjen :)) 

Men ikke fortell det til noen, det som ikke blir solgt blir gaver i stedet ...

5.10.11

Vår dame i Bygland

Alle i Norge strikker. Og sikkert noen flere. Ikke alle strikker sokker eller gensere. Noen strikker skjerf. Noen strikker skjerf annenhvert år og må ha hjelp til å legge opp og felle av. Noen strikker kunst, som blir prisa. Noen strikker votter til barnebarnet i barnehagen. Som mister den ene før jul, og må gå med kjøpevotter resten av sesongen. Noen strikker strømper som er større enn strikkepinnene; som de putter i vaskemaskinen og de kommer ut som tøfler. Som de gir bort til dem som strikker skjerf.

Alle i Norge strikker, på noe. Til og med gutta strikker. Som min gamle matematikklærer. Og i vinduet hjemme hos meg sitter det en høne som eldstesønnen min strikka da han var seks. For i Norge lærer alle å strikke på skolen.


Det rare i Norge er at selv om det fins professorer og museumsfolk for alt vi skaper i Norge, som har store arkiv, datamaskiner og sekretærer med mobiltelefoner fins det ingen som tar vare på det som ligger nærmest nesa vår. I Sverige er Husfliden et statlig kontor. Og holder du et foredrag for et lokalt lag får du lønn for jobben. Fordi det regnes som en proffesjon å være strikkekyndig. Og svenske museumer arrangerer strikketreff, garntreff, omvisninger med pinnekunst i fokus. Men i Norge strikker alle. Det er fint.


Og det er fint for alle oss millioner at det endelig er en person som får betalt fra den norske staten en lønn for at hun så at noen må montere jakka, noen må kunne strikke mønster, noen har kunnskaper som er verdt å ta vare på. Jeg er så lykkelig for at Annemor Sundbø har fått statsstipend for å kunne fortsette å skrive, samle, fortelle, reise, ta bilder, ja, rett og slett jobbe for å samle trådene i norsk strikketradisjon.

Gratulerer, Annemor Sundbø!

3.10.11

Ære være garnet

Som i en katedral fikk vi håndarbeidsnerder gå amok i Stockholm i går, søndag. Nordisk museet inviterte til temadag med tekstil i høysete, Galen i garn.


Rundt ca 20 bord satt det folk med forskjellig spesialkunnskaper. Og overalt var det mulig å få prøve sjøl. Og se bilder, se praksis, ta på, snakke med, uveksle erfaringer og lære, lære, lære.


Noen lærte nok litt kjappere enn andre, men alder var i hvert fall ingen hindring. Damen over lærer nælbindingsteknikk (jeg skjønner ikke at hun skjønte noe som helst, jeg!), og jenta under lærer knipling. Jeg så da hun prøvde sjøl noen minutter etterpå ... hun svingte bobbine rundt som ingen ting.


Det var et stort bord med flere spinnere av lin, både tre rokker og minst en håndtein. Det var interessant hvordan de plasserte lina. Under er den bunnet lett sammen, på en annen rokk hadde de vakkert formet brett med hull i der lina var lagt inni. Jeg innbiller meg at lin er temmelig vanskelig å spinne, nesten litt som å spinne gress. Men det blir et utrolig sterkt materiale av det.


Dama som håndspant lin drev hele tiden og spyttet på skjøtene (i den grad hun fikk brudd) fordi lin inneholder "et slags lim".


Av alt som var der er nok soppene på bildet over det jeg sjøl ble mest misunnelig og mest inspirert av. Sånne har jeg lyst til å strikke også, traktkantarell og morkel. Om kanskje ikke i soppfarget garn

Det var først og fremst svenske håndverksteknikker - i hvert fall teknikker gjort svensk og med et svensk uttrykk i farge- og garnvalg. For meg personlig var det veldig hyggelig å treffe så mange av de dyktige svenske strikkerne jeg kjenner fra Ravelry, og det er klart vi skal treffes igjen. Jeg hørte noen hviske noe om en felles nordisk begivenhet ...

Og lageret økte …

Eller lager? Er det noe hyggelig ord for alt det vakre garnet jeg har hjemme?  Mens jeg tenker litt mer på det ordet kan jeg fortelle om d...