24.8.11

Varm og god

Tredje ribbestrikka genser er ferdigstrikka, denne gangen i Sundara 100% Merino. Det er den øverste av de tre genserne. Den veier 130 gram, og selv om den er strikka på 2,5 mm i det mønsteret som jeg får teststrikka som Ikke helt ribba nå, så er den mer passende til en 2 åring enn 1 åring. Rett og slett fordi garnet er tykkere enn Wollmeise.


Siden jeg allerede har prata så mye om disse ribbestrikka hverdagsgenserne tenkte jeg at jeg skulle si noe om garnet Sundara. Igjen.

Sundara er som Wollmeise og Sanguine Gryphons (og en del andre) en garnfarger som er veldig i vinden, til tider umulig å få tak i og relativt dyrt. Relativt fordi vi betaler uansett hvis vi har lyst på det. Jeg kjøpte endel nøster for et par år siden, prøvde det - og etter det har det blitt liggende. Jeg liker enkelte av fargene, de er som de andre to nevnte, veldig saturerte, dype farger. Og det liker jeg. Men jeg liker ikke garnkvaliteten. Mest av alt ligner den på Koigu, 2 tråder som er spunnet tett sammen, nesten litt hyssingaktig. Ikke misforstå, garnet er ganske mykt selv om det ikke er Superwash-mykt, så det er mer at det ikke passer meg som strikker.

Jeg har prøvd både sokker og mønsterstrikk med garnet - og vi finner rett og slett ikke tonen. Så garnet er perfekt til mindless knitting til småbarn som snart skal vokse ut av strikketøyet. Og jeg får det ut av stashet mitt.

22.8.11

- God tur til Gaustatoppen

sa Marit, og ga meg en fin tittel på et navnløst prosjekt. Men ikke nå lenger. Hvitt, grått, gulgrønt og blått - en vakker fargekombinasjon.


Jeg skriver sjeldent om ikke-strikking her inne, men Hannesol spurte meg i kommentarfeltet på forrige post om jeg ikke hadde løpt forbi henne på vei opp til Gaustatoppen i helga. Nei, det var nok ikke meg som løp, men heller planta en fot foran den neste. Jeg er ingen spurter i noe som helst, jeg er mer den - som altså setter en fot foran den andre og smått og senn kommer meg opp.


Og vi var ikke aleine, verken Hannesol eller mitt følge. Det er ca 30 000 som tar turen opp til toppen hvert år og jeg tror nesten de 30 000 var der denne vakre lørdagen. Jeg overhørte en far som sto midtveis og pekte opp mot toppen, og sa til dattera si:
- Se, det er nesten som et 17. maitog vi skal gå i.
Jeg lurer på om dattera blei mer overbevist av det?


Men det sier mest noe om hvor lett tilgjengelig denne toppen er. Det er en fin sti, den tar ikke mer enn et par timer og - det er vafler på toppen. Perfekt i solskinn, med andre ord. Jeg skjønner godt hvorfor det var flere dansker, svensker, nederlendere og tysker der enn jeg hørte nordmenn. De har oppdaga en topp som er tilgjengelig for alle. Anbefales.

17.8.11

Ikke helt ribba

Jeg har fått ribbestrikk helt på hjernen tydeligvis. Enda to gensere ferdig, men det er til en 2-åring, da, så det går fort. Og siden det er ribbestrikka blir det mye luft og mye varme til kaldere tider. Disse er litt større enn den første jeg lagde så kanskje de holder helt til neste år?


For det er det som er så genialt med ribbestrikk, at det vokser med barna. Hvis jeg hadde vært strikkelærer og skulle lært noen å strikke gensere så ville jeg lært dem det i ribbestrikk. Hva er mer tilfredsstillende enn at det man lager holder ikke i 2 måneder, ikke i en sesong, men i et helt år, kanskje til og med to med litt ekstra lengde her og der?

På disse genserne har jeg også funnet på noen detaljer som jeg tror foreldre - og barnet! - vil sette pris på. Jeg har forlenga ryggen nede med forkorta rader sånn at når barnet bøyer seg - og det gjør hun jo - så vil det ikke bli sprekk og åpning over bukselinninga. I begge ermene har jeg strikka inn hull for en finger å holde dem nede hvis man skal ha noe trangt over. Alle veit at da glir jo ermene oppover. Jeg har også forlenga litt over skulderpartiet så genseren sitter litt bedre oppe i nakken. Og den siste detaljen er en flette i hvert raglanshjørne - så blir den ikke helt ribba ...

Den gule og grønne er strikka i Wollmeise og veier 182 gram. Den grå og lilla er strikket i - hold dere fast - eget håndspunnet garn! Det grå er merino, det lilla BFL. Hele genseren veier litt mindre enn Wollmeise-genseren, 125 gram. De er like store, men det håndspundne er lettere.

11.8.11

Skal vi håpe på en hvit vinter?

Vognteppet Latvian Garden som jeg laget i fjor (helt utrolig, i fjor? jeg syns det er 3-4 år siden allerede!) har vist seg å være et levedyktig mønster på tross av at man både skal få tak i et umulig garn, Wollmeise, og at den skal klippes opp og det skal syes på stoff på baksiden. Det er kjempemorsomt at så mange har tatt utfordringa :)

I tillegg er det veldig artig at folk har brukt mønsteret som et utgangspunkt for egne versjoner (lønneblad, rever, biler, elefanter, osv.) og i mange spreke fargekombinasjoner.

Jeg har også strikka forskjellige versjoner, men ikke brydd meg om å skrive mønster på dem. Før nå. Teppet Hvit vinter ble så annerledes enn de jeg har laget før så da noen spurte meg om mønster tenkte jeg at det kunne jeg - men denne gangen mot betaling. Latvian garden vil fortsette å være gratis så hvis man er litt for seg kan hvem som helst  lage sin egen versjon av det. Det er noen forskjeller til Hvit vinter, men det er også justeringer som hvis du har strikka et barneteppe før du er i stand til sjøl å tenke deg fram til.




Teppet er ca 80 x 80, men det kan justeres ved å legge til og trekke fra. Jeg syns den størrelsen er akkurat passe til en vogn. Det er strikket i Wollmeise, på pinner 2 og 2,5 mm, i fire forskjellige farger: hvitt som bunnfarge, rødt, blått og grått som kontrastfarge.

Mønsteret koster 25 kr og er til salgs over på Ravelry. Inntil videre er det bare på norsk, men jeg håper en engelsk versjon kommer snart.

Teppet er til en baby som kommer i november. Kanskje til snø?

10.8.11

Ikke ribba tilbake

Det var Tante Ull som satte meg på tanken: Hva er det med ribbestrikk som gir angst?

I siste epiosde på podcasten Ullstund omtaler hun den ribbestrikka buksa jeg har laget, og forteller at det og glattstrikking gir henne angst (jeg antar det er i en overført betydning ;p). Kanskje fordi det er kjedelig? Samtidig innrømmer hun jo at det fins ikke noe bedre barnetøy enn det. Og det er sant, det er varmt, det er tøylig så barna kan vokse i det og det er pent på en hverdagspen-måte.


Var tante Ull aleine i å mene det er angstskapende? Er jeg aleine i å mene at det er deilig å strikke ribbestrikk? Jeg gikk til favorittbloggen min på barneklær (Merete har ikke bare barneklær altså, men overveiende), men ikke engang hun hadde reflektert over dette med ribbestrikk. Og er det noe den jenta kan så er det everything ribbed. Da jeg søkte på google (ribbestrikk + kjedelig/knitting + rib + boring) fikk jeg opp mye på begge søkene, og det snakkes endel om ribbestrikking, er vel konklusjonen.


Endel som prøver garnet Wollmeise forteller at det er tungt å strikke med fordi det deler seg.Og garn som deler seg er ekstra tungt å ribbestrikke, det blir fort flere masker. Jeg har ikke det problemet med Wollmeise, men sånt kan også være individuelt. Ullbuksa og genseren har jeg strikka i str 2 år - i hvert fall det jeg tror er 2 år. For det er mitt problem med ribbestrikking, det er vanskelig å vite hvor mye det strekker seg og hvordan skal man da finne størrelsen?
Noen som har tips og forslag til dette? Bortsett fra "Skaff deg erfaring"?

Jeg syns i hvert fall og fortsatt at ribestrikk er godt å strikke, og holder på med neste genser allerede. Og har tenkt tanken at striper på langs er jo slankende også da ...

4.8.11

Sirkelsokker

Sokkegruppa over alle sokkegrupper på Ravelry er nok Sock Knitters Anonymous (populært kalt ska) - som ikke lever opp til navnet sitt verken på innhold eller form. Med over 13 000 medlemmer og moderatorer med personlighet så det holder tror jeg det må være en av de gruppene med mest aktivtet, de flotteste premiene, de artigste utfordringene og mest interessante samstrikninger. Ikke noe anonymt over det.

 Seks ganger i året har de en tredelt utfordring: Man kan strikke et sokkepar av en utvalgt designer, man kan strikke en særlig teknikk, eller man kan delta i strikkinga av en mysteriesokk. I juli var det tyske Stephanie van der Linden som stor for mysteriesokken, Zirkel (som forøvrig er gratis). 


Som jeg deltok i, og strikket da hele mønsteret forelå i slutten av juli. Men det hadde ikke vært noen grunn til å utsette starten, mønsteret var kjempefint og sokkene ble vakre. Jeg har mye å utsette på mønsterbeskrivelsen (det var flere steder i mønsteret jeg rett og slett ikke skjønte hva jeg skulle gjøre), men med en del hjelp fra andre som skjønte hva hun mente kom jeg i mål, jeg også.
Jeg har strikka dem i Skinny Bugga! i fargene Long Tailed Skipper og Naked, fra Sanguine Gryphon. De veier 102 gram tilsammen og er strikka på pinner 2 mm.

Det som er artig med Linden er at jeg lærer noe nytt hver gang Og at det går an å tenke utafor de rammene man vanligvis gir seg sjøl. Som for eksempel den fine brettekanten på disse sokkene. Man legger opp og strikker 5 omganger rett. Så strikker man én omgang vrang, før man strikker 6 omganger rett. Hittils er det en helt normal kant. Første interessante vri er at kanten strikkes sammen i stedet for å syes på. Dette skaper en veldig tøylig kant. Men det mest banebrytende - for meg - er at i stedet for at vrangkanten skal skjules på innsiden, så skal hele strikketøyet snues og den kommer ut. En perfekt sokkekant.


Jeg er så heldig at jeg både har to av de tyske bøkene hennes, og flere av de løse mønstrene som hun har gitt ut. Blant annet Wallflower (som jeg har vunnet) og som jeg egentlig gleder meg til snart å strikke. Akkurat som meg er hun veldig glad i mønsterstrikka sokker, og ofte bruker hun også mønstersnutter fra nordisk strikkestradisjon.


Og for dem av oss som liker mønstrene hennes så er det nyheter på gang, hun åpner snart sitt eget nettsted med et tospråkling innhold. Vi gleder oss :)