22.7.15

Lin

Av ord du aldri ville gjetta skulle komme fra meg, tenker jeg at lin står ganske høyt opp på lista? Hvis du kjenner meg litt veit du jeg har et anstrengt forhold til den vakre planta. Ja, ikke planta, med materialet, garnet, som kommer fra den. Jeg velger faktisk å gi bort lin-garnet framfor å strikke med det.


Men noe har skjedd det siste året. Og det er nesten så jeg kan peke på øyeblikket. Bli med meg på en liten tidsreise og se hvordan du (eller noen) med ditt engasjement for noe, din positive omtale av noe, kan føre til at jeg (eller noen) forandrer mening.

I vinter en gang, kanskje i fjor høst, oppdaget jeg podcasten til Mandarin, den franske jenta som for tiden bor i Latvia og med ujevne mellomrom gir oss vakre bilder, både på den ene og andre måten. I en av de første episodene snakket hun forelsket om en strikkebag av Jenna Rose. Ser du, ser du de er laget i lin, at dekoren er minimal, at glidelåsen er stor, at bagene er grunnleggende sjarmerende?


Sånn begynte det, jeg som sjøl hadde begynt å lage strikkebager spurte meg sjøl:
- Hva er det med de bagene som snakker til meg?

Så jeg begynte å lete etter linstoffer å sy med, jeg også. Mine valg er nok litt annerledes enn Jenna Rose, men hadde jeg funnet ut hvor hun finner stoffene sine hadde jeg nok hoppa på dem også.


Jeg elsker å sy strikkebager i linstoff. Jeg kan ikke forklare det, men filmen under, på 15 minutter, sier akkurat det jeg har tenkt, lin er noe som snakker til hjertet mitt. Se den og bli litt forelska du også.



Strikkebagene i lin er litt dyrere enn bomullsbagene, lin koster litt mer, men den blir bare vakrere og mykere jo mer du bruker den. Den er like holdbar som bomullen, og sjøl syns jeg den er vakrere - uten at jeg ønsker å disse bomullsbagene. Både fordi jeg også selger dem, men også fordi de har en annen bruk og funksjon.

Linbagene er vakrere i overflaten, fargene er mer dempa, mønstrene ofte henta fra nordiske motiver, skoger, dyr, geometriske former. De beste stoffene, de jeg liker best, kjøper jeg i Japan. Og det er Kokka som gjelder for tiden.


Som denne med naturmotiver. Kan du se hvordan linen og mønsteret er ett og det samme, hvordan de kler hverandre? Inni bagene mine har jeg lin uten mønster så det er lett å se hva som er nederst i bagen din.

Men selv om jeg syr strikkebager har jeg fortsatt ikke begynt å strikke i lin. Alt til sin tid, som pappaen til Albert Åberg sier det, alt på sin plass. 

11.7.15

Notatblokka

- Er det mulig å få for mange notatblokker?
- Ja, når man ikke lenger husker hvor ting blei notert.
- Ja, men du skriver i det minste i dine!


Omtrent sånn forgikk en samtale på Twitter her om dagen. Mitt problem er nettopp det, at jeg har så mange steder jeg noterer i at jeg glemmer hvor. Jeg har rett og slett for mange fine bøker og har lyst til å ta i bruk dem alle - og dét blir det bare rot av.

Men når jeg samla sammen alle merka jeg også at såååå mange har jeg jo ikke da. Så kanskje jeg bare er litt rotete i huet?


Eller sagt på en annen måte, kanskje jeg har for mange ideer? La oss si jeg har en idé, legger notatblokka jeg skriver i sammen med garnet i en av de flotte strikkebagene mine, og lar den ligge der til ideen enten er ferdig gjennomarbeida, eller blir rekt opp? Det burde vel fungere?


I teorin. La oss prøve i praksis.

Bruker du notatblokker også, eller er det først og fremst padda som er ditt minne? Hvordan fungerer det hos deg?

9.7.15

Til å spise opp!

Og da tenker jeg ikke på babyen som skal inn vesten. Ikke egentlig Maria Montzka heller, designeren bak den vakre, lille, enkle og lettstrikka vesten, men der er jeg litt i tvil. Følger du podcasten hennes, Stitched in Sweden, så skjønner du hva jeg mener. Og følger du verken bloggen hennes, podcasten eller Instagram-kontoen hennes, skynd deg over og gjør det.
Gratis tips fra meg.

Men egentlig er det Ria jeg tenker på.

Tre måneder, i Donegal Tweed i underkant av 40 gram
Jeg fikk lov til å teststrikke denne lille vesten av henne i juni i år. Det tok to kvelder å strikke den. 

Den strikkes ovenfra og ned, fram og tilbake, og både konstruksjonen og mønsteret fungerer optimalt, det er bare å følge det som står der. Den øverste babyrosa er i mindre enn 1 nøste Donegal Tweed fra Magasin Duett, og jeg har forandra mønsteret fra tre til seks knapper og kjedemasker i enden av hver pinne i stedet for strikka rettmasker. 

Også 3 måneder, 2 farger i Finull, i underkant av 40 gram
Dette var den første jeg strikka, der jeg fulgte mønsteret slavisk - bortsett fra at jeg brukte to farger i stedet for 1 som oppgitt i mønsteret. Knappene er fra Karmin i Kristiansand, og garnet er to farger i Rauma Finull. Denne veier også ingenting. 

Jeg håper mottageren - som siden vi snakker om det, også er til å spise opp! - setter pris på varmen i ulla. 

5.7.15

Shetland Textile Museum, Lerwick


Er ikke den vakreste velkomsten du kunne tenke deg? En Fair Isle-strikka genser som står utafor museet. Og for å ha sagt det, døra er på andre siden, hvem som helst kan knabbe genseren uten å bli oppdaga.

Men de er en mer pragmatisk inngang også, Shetland Textile Museum ved inngangen til hovedstaden på Shetland, Lerwick. 


Kanskje det minste huset på Shetland, og det sier ikke lite - de hadde små hus å fyre opp i. Ikke så rart når de ikke har trær og ikke har hatt det på mange år. sånn cirka 2000 år. De fyrte tidligere med torv, men nå har de både olje og vindmølleparker og torven brukes først og fremst til å gi øl smak i produksjonen.
Så det sier seg sjøl at det er praktisk at hus var laget i stein og at de var små. Museet består av fire rom, og likevel klarte jeg å være der i nesten to timer.


Jeg visste for eksempel ikke at Shetland har som Hebridene en lang tradisjon i tweed-produksjon, og det veves fortsatt noe tweed på fabrikken til Jamieson's of Shetland (de som spinner Spindrift) på Sandnes. Tweed er utrolig interessant hvis man er fargenerd som jeg er. Det ferdige stoffet har ofte et stort fargespekter, og når de settes sammen får man uttrykk som overrasker, og som skiller seg ved strikking som ofte er i blokker. Tweed er farget av naturen, og jeg tror at mye av garnet som produseres på Shetland starta med tweed. Fair Isle-gensere har mye av tweed-uttrykket i seg.

Men, jeg må videre, det er to rom i annen etasje også.




Mange har sikkert hørt om blokkeutstyr for jakker og gensere på Shetland. Så vidt jeg kan se var det ingen mulighet for å strekke noe her, altså vaske og dra ut jakka for at den skulle bli større. Jeg tolker dette som et tørkestativ. Da blir ulla fin og rett, den kan legges rett i papir og sendes til rike kjøpere i London.

Som den klippekant-gærningen jeg er måtte jeg sjekke baksiden av jakka - hvordan var den klipt opp? Var det brukt den metoden jeg (bare) har sett i en bok av Alice Starmore, der klippekantmaskene bare snurres rundt pinnen, brettes inn og sys ned på baksiden? Nei, det var ikke det, dette var en helt normal klippekant, uten symaskin. Men det var fint å se de ikke engang hadde brydd seg om skjule klippekanten på baksiden.

Jeg kom i snakk med Barbara Cheyne som satt og strikka tradisjonelt med belte og lange stålpinner, nede i butikken. Hun fortalte at hun hadde lært at baksiden skulle være like pen som forsiden, og det var jo absolutt ikke denne. Så jeg lurer, kanskje hennes utsagn er uttrykk for "nymotens greier". Altså bare 50 år gammel tradisjon mot 150 år i jakka over?
Jeg veit ikke, jeg bare spekulerer.

De hadde to flotte utstillinger oppe i år også, en med den fiktive ryggsekken, med et strikka liv, og en annen der strikkere på Shetland presenterte viktige plagg i sitt strikkeliv.


Noen hadde valgt tanter, noen mødre og bestemødre, andre hadde valgt personer som hadde betydd mye for dem. Det var en veldig personlig utstilling og en som passa strikkinga vesen helt ypperlig.


Jeg sa at huset besto av fire rom. Men egentlig besto det av fire rom og et kott. Og i kottet hang dette vakre bildet. Alle rullingsene du ser på bildet er farger fra sauer, ingenting er overfarga. Er det ikke vakkert? Jamieson & Smith har en kolleksjon med garn på 9 ufarga garnnøster, men dette er jo enda mer utrolig. Farger er så mye.


Som sagt kom jeg i prat med Barbara Cheyne som strikka tradisjonelt med belte og lange stålpinner. Ikke noe for meg som strikker med rundpinner og magic loop, men jeg syns det er interessant og flott at de gamle metodene holdes i hevd. Selvfølgelig.

Men vi hadde en givende samtale om klipping og klippekant. Hun bretta ut klippekanten på sin jakka, strikka av ei venninne, og i garn som inneholdt nylon. Og det var bare brukt heklemetoden og ingen symaskinkant - jeg forundres hver gang jeg kommer over at det er mulig. Men den var godt brukt, fortalte hun, og det var ingen antydning til at det skulle glippe noen steder.

Og dere lurer sikkert på det samme som meg, er det lov å ta med de pinnene på flyet. Og ja, det er det ;)

På museet kjøpte jeg den flotte blondeboka (det var et eget monter med blondestrikka undertøy og sjal i andre etasje) som jeg nevnte i går. Og - jeg skal komme tilbake til den. Og i tillegg hadde de garn fra lokale småprodusenter. Dette garnet fra Fair Isle (som vi ikke besøkte denne gangen) er riktignok spunnet i England, men for noen nydelige farger. Som fra bildet over, det er ufarga garn


fra frittgående sauer.

Er du i nærheten anbefales museet på det varmeste. 

4.7.15

Ull og Shetland


Sånn starter denne bloggposten om Shetland. Med ull på huet.

"Været på øyene er skuffende" sa værmelderen på BBC. Ja, jeg veit ikke, skuffende? 12 til 16 grader om dagen var helt greit for meg. Jeg kunne gå i ull. Mange andre turister gikk i fleece, men jeg og mannen min gikk i håndspøta.

Men dette er egentlig ikke en værrapport. Været er som det er, take it or leave it. Ta med ull.


Og gode sko. Shetland er full av merka stier. Og umerka også. Siden landet har norske lov-tradisjoner (Magnus Lagabøters landslov) er mye ferdsel organisert som fellesområder. Dessuten er det stort sett bare sauer som blir skremte av oss, der vi vandrer over de grønne gressplenene.


For det fins vakre dager også.


Da leiebilen tar en turist kjapt til Unst, til Echiness, til Lunna, til Scalloway ... Da Shetland viser seg fra sin beste side.

Og da er det mulig å få se de søte lundefuglene også. Eller Puffin som de heter her. De er så små at jeg ikke klarte å fange dem på film, men alle tre på dette bildet sto og så på det samme fuglefjellet som oss.
Og så fant vi jo dette busskuret på vei hjem til Leirwick ... gjett årets tema?


De er bare så få, de dagene. I hvert fall denne juniferien i 2015.


Nei, nå er jeg tilbake til været. Det er jo ulla dere er interessert i, ikke sant?

Denne lille godsaken her for eksempel, som vi vurderte å putte i sekken. Men så fant vi jeg ut at de hadde mye fin ull i butikkene. For eksempel på Jamieson's of Shetland i Sandness. Spindrift, det vakreste shetlandske garnet som fins.


Vi stakk bare innom, vi. Og det var visst temmelig normalt. Siden vi hadde leiebil var aksjonsradiusen ganske så formidabel, og med lite biler var det også enkelt å kjøre på smale veier. Om det er greit å kjøre på venstre side av veien? Ja da, bare litt konsentrasjon først.


Utafor fabrikken kom vi ut for noe vi opplevde flere steder på Shetland. Dette var sesongen for orkideer, og selvfølgelig klipper man ikke ned orkideer, nei, man lar dem stå i gresset og klipper utenom.


Veldig sympatisk, og sånn man kan gjøre på mindre steder.


Vakumposer er saken. Og å ha med mann med en litt tom koffert kan også anbefales. I det hele tatt, halvtomme kofferter er fine saker.

Når sant skal sies er minst halvparten av dette garnet fra Edinburgh. Jeg fant to fantastiske garnbutikker, Ginger Twist Studio og Kathy's Knits. Særlig den siste var interessant fordi hun bare hadde britisk garn og det var mye vakkert og annerledes.
Selv om jeg sto over å kjøpe garn fra Falkandsøyene ... I den første butikken blei det særlig mye blader og bøker, Pompom blant annet.

Boka om Shetland Lace Knitting viste seg å være en av de bedre bøkene jeg har kjøpt, jeg skal komme tilbake til ved et seinere høve (og den blei kjøpt på Shetland).

Jeg må bare i forbifarten nevne at planen egentlig var å padle kajakk med Angus (vi kjenner ham ikke, det er bare navnet vi fikk oppgitt) på Shetland.


Men av forskjellige grunner blei det ikke til at vi padla, dessverre. I stedet gjorde vi mye av dette:


Og dette ...


Og dette ...


Og veldig mye historie ...


Og mye øl. Dessverre produserer de ikke whisky på Shetland. Og sant og si er ølen under pari, også. I følge mannen min. Men dét skal ikke hindre meg i å reise tilbake til Shetland igjen, for tredje gang. Kanskje Wool Week 2016?
Neste bloggpost er om Shetland Textil Museum.

Og - for øvrig er mønsteret på den fine ullua som jeg har på meg på første bilde, gratis. Og kan lastes ned her.

Og lageret økte …

Eller lager? Er det noe hyggelig ord for alt det vakre garnet jeg har hjemme?  Mens jeg tenker litt mer på det ordet kan jeg fortelle om d...