10.3.17

Og lageret økte …

Eller lager? Er det noe hyggelig ord for alt det vakre garnet jeg har hjemme? 

Mens jeg tenker litt mer på det ordet kan jeg fortelle om det jeg valgte å kjøpe på Fårfestivalen i Kil i forrige uke



Festivalen minner litt om fiberfestivalen Rhinebeck nord for New York på den måten at jeg leser at andre også har oversett stands, det er så svært. Det er lett å havne i inngangspartiet om att og om att fordi det er området alt danser rundt; det er der toaletter, kafeer, informasjon og musikken er. Og så er det masse rom og saler som havner litt i skyggen - hvis man ikke har flere dager på seg og kan gå på det, litt tilfeldig. Med andre ord, det var folk og garn jeg gikk forbi uten å se. 


Hadde jeg ikke visst at Ullcentrum fra Öland skulle være der og etterspurt det hadde jeg aldri kommet inn i den gymsalen som heter Ängen. 
Heldigvis fant jeg det og fikk kjøpt tre nøster med svensk ull og fikk snakka litt med en av dem som driver det. Jeg spurte om garnet deres var fra svenske sauer, og det kunne de bekrefte. 
- Vi snakker så mye om at svensk ull kastes, men når man ser denne festivalen og alle produsentene så burde vi bli flinkere til å snakke om alt som blir tatt vare på, sa hun jeg snakka med. 


Og det har hun rett i. Det var flere ti-talls småprodusenter der, med spesialgarn, enten spunnet i nærområdene eller håndspunnet. Neste gang jeg skal til denne festivalen skal jeg bruke mer tid hos disse småprodusentene. Gotland hadde et helt eget område, egne saler der det sto 20-30 forskjellige typer stands. De hadde med spinnerokker, ullfiber, både naturlig og farga, og snakka varmt om de forskjellige måtene å vurdere ulla og garnene på. 
Og så kom jeg over en bitteliten plakat om at det skal være en ullfestival på Gotland tidlig i juli, også. 

Men jeg måtte videre. Og hadde jeg ikke fulgt etter noen folk som gikk ned en ellers tom og trang korridor hadde jeg aldri kommet over hovedsalen, så i skyggen lå den. 

Der fikk jeg kjøpt bøker, så vidt hilst på Maja fra Majas Manufaktur i forbifarten og ikke minst, hilst på Moods of Colors, Gro Lilja. Og kjøpt sokkegarn. Hun hadde en ny kvalitet fra John Arbon Textiles i England, en BFL-nylon-blanding som hun håndfarger sjøl. 

Fargene var typiske sokkegarn-farger og siden jeg er på sokkekjøret dette året blei det noe garn derfra også. Jeg ser for meg et par helville Tant Ulltussockor, kanskje til og med to par? Garnet var 400 meter per 100 gram, så jeg tror det skal holde. 


De som har stands i inngangspartiet er nok litt heldigere enn de som er rundt omkring ellers. Kanskje? Og - det er ingen kritikk av organiseringa av festivalen. Det jeg prøver å si er at dette er svært og man må lete seg fram litt sjøl, litt aktivt. 


I inngangspartiet sto blant annet Tant Kofta og Magasin Duett. Siden jeg har planer om å dra til Göteborg snart blei det ikke til at jeg handlet Supersoft fra Magasin Duett, jeg skal gjøre det seinere i vår. 


Men siden jeg var litt bekymra for at Färgspel fra Lotta Blom og Erika Åberg skulle selges ut, dessuten hadde fått handleliste fra ei norsk garnvenninne, handla jeg der. 
Jeg er fantastisk fornøyd med det jeg fikk kjøpt. 

6.3.17

Fårfest i Kil, Värmland

Jeg tror det var tant Kofta, Lotta Blom, som nevnte Fårfest i Kil for meg første gangen, for et par-tre år siden. 

Men det var nok Maria Montzka og hennes beskrivelse i en podcast for et år siden som fanget meg inn. Så da det passa seg i år bestemte jeg meg for å ta turen til Kil i Värmland, en drøy mil nord for Karlstad. Det er alltid spennende å se om man finner fram første gangen, og om veiene er bra nok og om det er så mange mennesker at det bare blir kø og motstand og dårlige vibber, men det var ikke antydning til lugging noe sted. 

Det som imponerte meg sammenligna med norske strikkefestivaler jeg har besøkt - og vært en del av sjøl - er den proffesjonaliteten Fårfesten har klart å opparbeide i løpet av de elleve årene den har vokst seg fram. De starta lokalt med noen hundre besøkende, til i dag å vare over tre dager og mange tusen besøkende. De har skilt fra veiene rundt byen og inn til skolen der det foregår; de har egne parkeringsvakter (og egne avgifter, ganske sjeldent i Sverige med parkeringsavgifter i småbyer, men de er heldigvis lave), dekorasjoner så det ikke er noe tvil om hvor man skal gå - selv om man aldri har vært der. Og så har de sånne uforståelige ting som merke på hånda når man har betalt inngangsbillett - den også for øvrig veldig lav. Kanskje fordi merket fungerte som inngangsbilletten for hele helga? 

Og for meg som er fotograf er det også morsomt å gå rundt og ta bilder av alle de flotte strikkejakkene, sjalene, luene … jeg regner med at det er litt verre for folk som har fine votter og sokker, det blir liksom ikke så greit å vise opp? 

Helt siden jeg var i Rhinebeck for snart seks-sju år sida, aleine og usikker, og hvor jeg prøvde å komme i kontakt med folk gjennom å stoppe dem og ta bilder (eller løpe etter og ta bilder bakfra, som også skjedde …) så er jeg ikke så redd for å ta kontakt med folk. Strikkere som har tatt seg tid til å gjøre noe ferdig eller kle på seg en strikkejakke, eller tenke på hvilket sjal de skal ha på i hvilken farge, de syns stort sett det er morsomt å bli spurt, hvilket mønster er det, hvilket garn de har brukt. Jeg veit at jeg syns det i hvert fall. 

Og hva folk velger er jo både en slags walk of fashion for normale folk, og en slags pekepinn på hva som interesser oss. Og hva som selges i år vil komme tilbake neste år. Eller bli baksiden av en pute. 

Jeg møtte mange norske, og hørte enda flere. Jeg traff blant annet tre stykker som var del av en busslast fra Ås husflidslag … det er tre timers kjøring hver vei, det. Og så traff jeg Anna Maria som spesialbestilte garn fra Tant Kofta og Erika Åbergs Färgspel, håndfarga Hoelfeldt-Lunds lammeullgarn. Da er man svært interessert!
Og så er det så hyggelig bare å vandre rundt å overhøre andre snakke sammen: - 
Har du sett … 
- Åh, hei! Jeg har lett etter deg overalt! 
- Det er håndfarga.
- Jeg gikk forbi … 
- Det så jeg ikke … 
- De mangler underhår så ulla trenger å blandes med … 
- Hva! Fins det enda et rom? 

Musikkorps. Kafeer og restauranter, massevis av doer, skilter, kataloger, workshops, kart, mat, drikke, hyggelige, høflige folk. Og det er svært! Da jeg trodde jeg hadde vært overalt, kom jeg til å tenke på at jeg ikke hadde sett standen til Ullcentrum. 

- Er det noen som veit om Ulllcentrum allerede har avslutta? 
- Nei da, de er nede i Ängen.
Ups, enda en gymsal jeg ikke hadde oppdaga! 

Unge, gamle, ferske, erfarne, lokale, langveisfarende … Kil er om ikke akkurat multikulturell, i hvert fall en slags Timbuktu denne helga der mange farende får fra hele Sverige møtes. 

Og lageret økte …

Eller lager? Er det noe hyggelig ord for alt det vakre garnet jeg har hjemme?  Mens jeg tenker litt mer på det ordet kan jeg fortelle om d...